Dyrehold i boligselskaper

Dyrehold i borettslag og eierseksjonssameier

Mange har et nært forhold til husdyret sitt, og det er for mange utenkelig å flytte fra en bolig der husdyret har vært en viktig del av hverdagen til en bolig der dyrehold ikke er tillatt. Mange ser rett og slett på katten eller hunden som den viktigste delen av flyttelasset. For andre er det kanskje ønske om godt selskap eller en mulighet til å holde kroppen aktiv som foranlediger ønske om å gå til anskaffelse av husdyr.

På denne bakgrunn er det grunn til å spørre om hvilke grenser som gjelder for styret i borettslaget eller sameiet til å forby dyrehold i borettslaget. Det er forutsatt i borettslagsloven § 5-11 fjerde ledd og eierseksjonslovens § 19 sjette ledd at det kan inntas forbud mot dyrehold i vedtektene, men at beboerne likevel kan holde dyr «dersom gode grunner taler for det» og dyreholdet ikke er til «ulempe» for de øvrige brukerne av eiendommen. Bestemmelsene for sameier og borettslag er likelydende på dette punkt. I borettslag og sameier der det ikke er nedsatt forbud mot dyrehold i vedtektene, er forutsetningen at dyrehold er tillatt.

Spørsmålet i artikkelen her er således hva som anses som «gode grunner» og «ulempe» i medhold av bestemmelsen.

Det klare eksempelet på hva som oppfyller kravet om «gode grunner» er førerhundtilfellene der andelshaveren eller seksjonseieren er svaksynt eller blind. Det følger imidlertid av eierseksjonslovens forarbeider at bestemmelsen rekker lengre enn blinde og svaksynte sitt behov for førerhund idet «også sosiale og velferdsmessige hensyn kan være en god grunn til å holde dyr».

Det nyeste eksempelet fra rettspraksis på forhold som gjaldt dyrehold er en dom fra Agder tingrett. Saken gjaldt et borettslag der det ikke var tillatt med hundehold. Saksøkte hadde holdt hund uten samtykke fra styret og i strid med styrets eksplisitte vedtak om å nekte den aktuelle andelshaveren å ha hund. På denne bakgrunn anla borettslaget søksmål med krav om tvangssalg av andelen, da hundeholdet ifølge styret utgjorde et «vesentlig mislighold». Bakgrunnen for at andelseieren ønsket å ha hund var at denne motiverte henne til å holde kroppen i gang, hvilket var viktig for henne som følge av fysiske plager, samt det gode selskapet hunden utgjorde. Det var således fysiske og psykiske helseplager som var begrunnelsen for ønsket om å ha hund. Tingretten kom til at hundeholdet ikke var i strid med borettslagsloven § 5-11 fjerde ledd og at saksøkte således ikke hadde misligholdt sine plikter. Tingretten la vekt på andelshaverens svært belastende bakgrunn som blant annet omfattet krigsopplevelser i Bosnia.

Som det vil fremgå av gjengivelsen av dommen fra Agder tingrett har saken liten overføringsverdi. Den er imidlertid et godt bilde på at vurderingen må treffes i det konkrete tilfellet, ut fra de behov den enkelte seksjonseier eller andelshaver har.

Spørsmålet er videre hva som etter loven er til «ulempe» for de andre brukerne av eiendommen.

Ordlyden i loven tilsier at enhver ulempe er tilstrekkelig til at man ikke kan holde dyr. Loven kan imidlertid ikke tas på ordet på dette punkt. Det følger av forarbeidene at «[e]r det viktig for brukaren å ha dyr, til dømes å halde førarhund, må ein sjå bort frå ulemper av lite omfang».

Også ved vurderingen av spørsmålet om dyreholdet innebærer en ulempe for de øvrige brukerne av eiendommen må det foretas en konkret vurdering i det aktuelle tilfellet. Forhold som det etter lovens forarbeider skal legges vekt på er for eksempel støy, ubehagelig lukt og allergireaksjoner.

I saken fra Agder tingrett var det fra borettslaget anført at mange beboere var redd for hunder og at en av beboerne hadde allergi. Retten kom imidlertid til at ulempene ikke var tilstrekkelig. Den beboeren som hadde hunden hadde dessuten forsøkt å tilpasse seg de plagene øvrige beboere opplevde, ved at hun alltid bar hunden på borettslagets område og at hun vasket hunden med en sjampo som var utformet særlig med sikte på de allergener som den plagede beboeren hadde allergi mot.

Det er således mulig å holde dyr også i sameier og borettslag der dette er forbudt i medhold av vedtektene, dersom slike gode grunner foreligger. Vi oppfordrer imidlertid både beboere og deltakere i styrer og sameiemøter til å være fleksible og forsøke å finne ordninger i de konkrete tilfellene. Dialog er en forutsetning for et godt bomiljø!

 

Denne artikkelen er skrevet av:

Advokatfullmektig Dag Michael Bjerkli